«Tempus fugit»,er et gammelt latinsk ordtak som forteller oss at tiden flyr, eller at den flykter er vel den direkte oversettelsen. Ikke akkurat slik nå for tiden. Tiden synes å stå stille. Folk er i skjul og gatene er tomme. Vi som kan jobbe hjemmefra gjør det. Mange strever med å fylle dagene med noe nyttig. Nyhetene følger oss gjennom døgnet. Tall og statistikker definerer trivsel og håp i livene våre. Søvn er dyrekjøpt for mange av oss. Uro og angst fyller tanker og sinn. Tankene mine er også seige og vanskelig å samle.
Da siver det ut fra et skjult sted i hukommelsen; «I urolige tider hvor alt synes håpløst er det godt å vite at det er min jobb å tenke på Gud og Hans jobb å tenke på meg.»
Det var meg Gud tenkte på da Jesus kom til jorden.
Det var meg Gud tenkte på da Jesus døde og stod opp.
Det er meg Jesus ber for hos Gud hver dag.
Det er meg Jesus har i sitt hjerte.
Det er min jobb å takke og prise Ham hver dag.
Så får vi synge eller lese den gamle kveldsbønnen på nr. 768 i NoS. Den som mor eller kanskje bestemor leste for oss om kvelden da vi lå i senga;
«Nå lukker seg mitt øye, Gud Fader i det høye, i varetekt meg ta!
Fra synd, fra sorg, fra fare din engel meg bevare,
som ledet har min fort i dag.»